eirinsae

Jeg er så sinna, og jeg har så vondt. Hele meg er lamma. Jeg klarer såvidt å slippe noen tårer, og de få som kommer kommer først når det er sentimental musikk på tven fra alle minnemarkeringene rundt om i det flotte landet vårt. Når jeg reagerer så sterkt så tør jeg ikke en gang tenke på hvordan de som er direkte berørt av det har det nå.

Jeg har veldig lyst til å gi dere bilder og småhistorier fra festivalen jeg var på i helga. Men jeg klarer ikke. Alt som surrer oppi hodet mitt er det som skjedde nå på fredag. Det første jeg gjør når jeg går inn på dataen er å lese mer om det som skjedde. Herregud. Jeg klarer ikke engang å skrive hva det var. Det er for uvirkelig.

På både fredag og lørdag på Malakoff ble det holdt ett minutts stillhet til minne for de vi har mistet. Markeringen på fredag var definitvt verst. Da visste ikke jeg ikke engang om de AUF-erne vi kjente var i trygghet engang. Heldigvis ble det bekrefta i løpet av kvelden at de alle var evakuerte og fysisk uskadet. Fy flate for en time.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å si at jeg er umåtelig stolt over hvordan landet vårt har taklet denne tragedien. Kronprinsen, Eskil Pedersen, og ikke minst, Jens Stoltenberg og de frivillige fra campingen i Utvika, som reddet rundt 250 AUF-ere, tusen tusen takk for at dere er dere. Dere er fantastiske og har gjort og gjør en enestående jobb.

Det er sterkt å lese hva mennesker i andre land mener om oss. De ser opp til oss nordmenn på måten vi har taklet dette på. Der Spiegel, Tysklands største avis, hyller Jens Stoltenberg og kaller ham både sjelesørger og superhelt, Nederlendere skjønner ikke hvordan vi kan reagere på noe som dette med kjærlighet, og ikke med hat, Barack Obama har sagt: "Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende."  La oss fortsette på denne måten!

Til alle de som har gått bort: fred være med dere , og dere som sitter igjen: jeg kondolerer . Mine tanker er hos dere. Ingen fortjener å oppleve noe så  vondt.

Det er nå vi må fortsette å stå sammen, vise kjærlighet og styrke samholdet oss nordmenn imellom. Det er også viktig å huske på at dette kommer til å gjøre vondt i lang tid. Spesielt for de som har opplevd dramatikken på nært hold. Derfor må vi huske at de ikke bare trenger oss nå, men også resten av livet.  Det er aldri for tidlig eller for sent å vise omtanke. Den klemmen du gir i morgen kan, og bør, gjentas også igjen om ei uke og om ett halvår, og året etter det igjen and so on. For de sårene de som var der og de som har mistet noen har fått, de kommer til å blekne, men aldri gro.

I morgen skal jeg møte opp på Rådhusplassen klokka 19:00 for å gå i rose-tog. Jeg forventer å se alle som bor i Kristiansund eller omegn, som har anledning, til å møte opp. Sammen er vi sterke.

Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det norske folk spontant framførte Ja, vi elsker etter rosetoget i Oslo. Stolt!